kyrre.no

Litt pussig er det, at jeg ikke har tastet noen ting om gullguttene Xaron og Jom-Jom før nå. De to flotteste shäferhundene som noen gang har labbet på denne jord. Jom-Jom levde hele livet ut og ble nesten 14 år gammel, men Xaron fikk en alt for kort periode på vår jord. Sommern 1994 fikk han lymfekreft.

Vi har hatt mange hunder i familien. Jeg vokste opp med hund, og det var naturlig at jeg ville ha min egen da jeg ble eldre. Xaron og Jom-Jom er to individer som likestilles i mine øyne. Jeg svelger tungt og tørker en tåre den dag i dag når jeg tenker på dem.

Xaron kom inn i mitt liv vinteren 1988. Årsaken til at Xaron kom hjem til oss, trenger jeg ikke snakke om åpent for alles øyne. Det spiller ingen rolle - han fikk et bedre hjem hos oss enn han ellers ville fått der han opprinnelig var ment å være.

Avgjørelsen ble tatt raskt, og siden jeg avtjente førstegangstjenesten, var jeg avhengig av mammas hjelp til fór og lufting når jeg ikke var hjemme. Hun stilte opp som hun alltid gjør.

Xaron og Jom-Jom var som erteris, og Jom-Jom lærte opp Xaron til å bli som seg selv. Jom-Jom hadde fra før enkelte svakheter i instinktene som hund, men de kom tilbake for fullt da hjemmet ble invadert av en valp. Plutselig var han leken, markerte revir, jaktinstinktet kom tilbake og han begynte å løpe etter pinner og andre hunder - Xaron var et friskt pust både for Jom-Jom og oss som bodde i huset.

Jeg savner disse to hundene, og en dag i fremtiden skal jeg igjen løpe rundt og leke med dem - der oppe et sted i himmelen...

Tittelbildet er forøvrig av unge Kristin med Xaron på en av hytteturene vi var på i Rendalen.

Han burde kanskje hatt navnet, Daffen?


Har'u sett på makan! Klepp deg og få deg en jobb, din slamp!


Fine hunden. Tynne Kyrre.


Se, der er unge Strand igjen. Ikke så mye som ligner på den jenta, lenger.

< Forrige		Neste >