|
Det var jo på tide med ny mobil. Spesielt fordi den gamle, gamle W810 tok kvelden for noen uker siden, og jeg måtte leve med et monster av en P990 fra oldtiden. Jeg måtte ha en ny og en kul telefon. Her er en liten gjennomgang av de første minuttene med den nye telefonen.
Jeg hentet pakken bare minutter etter at postkontoret åpner. Esken veier veldig mye. Faktisk hele 942 gram. Telefonen alene med batteri og simkort veier 122 gram. Resten er unødvendig søppel. En dag i fremtiden får vi nok se at slike ting kommer i lettere emballasje med mindre unødvendig fjas. Uansett da, så gir vekta på esken et inntrykk av god kvalitet. Selve esken er veldig solid og robust. Den har til og med en liten magnet som holdet lokket på plass etter at forseglingen er brutt. Jeg er spent på å pakke opp og se om produktet lever opp til førsteinntrykket på forpakningen.
Det gjør den. Telefonen ligger alene øverst i esken innfelt i svart skumgummi. Veldig lekkert. Jeg løfter den ut av utskjæringen og lar den hvile i hånda. Yes, da! Veldig bra. Den er lett, men ikke plæstikk-lett. Plastikken rundt skjermen og bak er ikke glatt, men virker myk og dempende. Jeg legger den på en glassflate og skyver på den. Dette er telefonen som kan ligge på dashbordet uten å stikke av i svingene og i humper. Det følger med en liten skinnpose som kan være fin å ha for eksempel på reise.
Jeg tar av bakdekselet og setter inn simkort og batteri. Batteriet ligger veldig fint baki der. En liten tøybit stikker opp slik at man enkelt kan få det ut senere. Lokket er lett å ta av, og et kontant smekk høres når jeg dytter det på igjen. Telefonen er 100 % fri for knirking og kjipe deler.
Første oppstart
Det durer i telefonen, og skjermer slår seg på. Det tar 37 sekunder før Windows Mobile-logoen kommer på, og så ca 20 sekunder til PIN-koden skal oppgis. Fra PIN-kode til ringeklar telefon tar det ytterligere 10 sekunder. Totalt tar det 1 min og 7 sekunder å starte den helt opp.
Telefonen virker ganske kvikk. I innstillingsfasen var det en del heng og litt rar oppførsel, men det kan ha vært min noe uvørne trykking på skjermen som var årsaken. Den starter på nytt et par ganger i prosessen. Nå, etter litt bruk er den helt fin å bruke. Jeg kommer fra en SonyEricsson P990i og er vant til ganske treg responstid - så dette er bare fin-fint.
For meg er e-postfunksjoner og synkronisering viktig. Jeg begynner altså med å sette opp telefonen for synkronisering mot PC. Det var faktisk ikke så lett (men det var nok lokale forhold som rådet). På jobb-laptopen vil installeringsprogrammet ha det til at jeg ikke har Flash Player 8. Det stemmer jo på en måte, for jeg har den siste releasen som er 9. et-eller-annet. Jeg tar med meg alt inn på roterommet og fyrer opp en gammel HP workstation. Neida, her er det et eller annet med brannmuren som ikke er virker. Jeg fikler litt med innstillingene, og følger noen anvisninger – men gir til slutt opp. Så går jeg tilbake til laptopen, avinstallerer Flash Plugin, restarter maskinen, installerer fersk Flash Plugin – og vips – så virker installeringsprogrammet til HTCn. Jaja…
Fra nå går ting av selg selv. Jeg installerer ActiveSync på laptopen, putter i USB-kabel og plugger inn HTCn, fyller inn påloggingsdetaljene til Outlook Exchange, og vips så synkroniseres alt jeg trenger av kontakter, e-post og kalenderoppføringer fra jobben. Så utrolig enkelt skal det jo nesten ikke være!
Fra før hadde telefonen automatisk lastet ned innstillinger for internett, sms og mms. Jeg sa bare OK, og så kunne jeg bruke det. Flott.
Første SMS
Jeg får en melding fra jobben nesten med en gang jeg har startet telefonen første gang. Jeg er forkjøla og jobber hjemme i dag. Jeg må svare på meldingen. Ojda… hvor er tastene… det.. men… ehh… hæ?
Som det fremgår av bildet (se nederst) er det ikke akkurat taster man er vant til å se. Jeg bruker ganske lang tid på å skrive tre setninger, og får til slutt sendt den. Det mangler store bokstaver og annen tegnsetting, men det er nå i alle fall den første.
Jeg banner litt mens jeg sliter med å fatte greia, men etter hvert blir det lettere. Det er bare litt tilvenning som skal til, og det hjelper å lese bruksanvisningen. Man kan nemlig velge mellom tre tastaturer – et slik jeg er vant til fra SE P990, og to med litt ulikt touch-grensesnitt. Nå har jeg satt meg inn i alle tre, og sms-skrivingen går noe raskere. Jeg husker godt at jeg hatet T9 verre enn døden da det var nytt. Nå kan jeg ikke leve uten.
Nå kommer jeg med en litt slem sammenligning – slem på grunn av at dingsen jeg sammenligner med mangler 50 % av funksjonene – men aktuell på grunn av at begge har touch-skjerm:
HTC Touch Cruise VS Apple iPod Touch
Apples iPod vinner overlegent selv om den ikke en gang kan ringes med! Beklager folkens, men den gjør det. Hvorfor det, spør du? Jo; iPoden pakket jeg opp, ladet den, puttet i kabelen, overførte 10 GB musikk, video og bilder, koplet meg opp på nettverket mitt, og leste Gmail-kontoen min – uten å lese ett ord i bruksanvisningen, uten å en gang lure på noe. Alt i løpet av kanskje 20 minutter. Touch-grensesnittet er mye bedre og smidigere. iPoden responderer umiddelbart og har mye penere bevegelser. Knappene er større og penere. Det er automatisk bytte av liggende og stående visning av innhold, osv, osv. Alle funksjoner på iPoden er så enkle at selv mora mi kunne brukt den.
Nå har jeg hatt fingrene i HTCn i snart ti timer, og jeg har ennå ikke klart å skjønne denne TouchFLO-greia. I bruksanvisningen står det at jeg skal føre tommelen fra logoen nederst på telefonen og oppover. Det gjør jeg, og det eneste jeg oppnår er å starte et eller annet program. Man skal visstnok på denne måten åpne ”berøringskuben”. Denne kuben ser jeg ikke noe til. Det eneste jeg har klart å få til er å scrolle i adresseboka. Om jeg da har aktivert ”berøringskuben” eller ikke, det vet jeg ikke.
HTCn er pen, liten, og full av funksjoner og muligheter. Men den er ikke i nærheten av iPod Touch hva gjelder brukervennlighet og finesse. Den dagen iPhone kommer med alle funksjonene alle vil ha i dag, da får jeg nok et tilskudd i museet mitt. Da blir HTCn satt på hylla.
Det var det lille mørke utbruddet. Nå skal jeg snakke litt om de kule tingene md HTC – som iPhone kanskje aldri får. Innebygget GPS-antenne. Hvor kult er ikke det! Jeg er dingsefreek (på svensk; Mojengnisse). Jeg tracker mine bevegelser med en GPS-antenne og laster opp trackingsfilene til hjemmesiden min så folk kan se hvor jeg har vært. HTCn gjør jo dette enda enklere. Nå trenger jeg bare vippe den ut av lomma og slå den på – så går resten av seg selv. At jeg må kjøpe kart fra TomTom til £62 og £21 i frakt (+ 25 % moms på alt), det får jeg heller leve med.
Home-siden på HTCn er veldig bra. For det første kan man definere innholdet selv, og for meg så ser det ut til at standardinnstillingene er mer enn gode nok. Øverst på skjermen vises klokka med store tegn. Under er det hurtigvalg til e-post, sms og ubesvarte anrop – som også viser om det ligger uleste meldinger der. Neste rad består av fire knapper som for meg nå henter frem: Home, været, Starter (en samling hurtigvalg), og innstillinger for lyden: stille/vibrasjon/av og på.
Starter blir som Start-knappen i Windows. Der ligger de mest brukte programmene og innstillingene. Man kan der sette telefonen i flymodus, bluetooth av og på, WLAN av og på, osv.
Det er vel omtrent så langt jeg har kommet med min telefon. Som sagt har jeg videofilmet utpakkingen av fonen. Rekker jeg det blir det film i løpet av helgen.
Og til dere som lurer - ja, dette er en helt grei lommetelefon. Den er ganske kompakt og den virker helt trygg å ha i lomma med hensyn til riper. Husnøklene bør kanskje ligge i den andre lomma...
Trackback(0)
 |
Dingser 
Historikklenke
RSS for kommentarer